Gjennom en rekke offentlig anskaffelser, fremkommer det helt klart at mange oppdragsgivere ikke oppstiller krav til kompetanse eller vurderer hvilke krav forskrift om offentlig anskaffelser (FOA) setter til kompetanse. I anskaffelsen reguleres de krav oppdragsgiver kan stille til leverandørens tekniske og faglige kvalifikasjoner, av anskaffelsesforskriften § 16-5, jf. § 16-1. Slike kvalifikasjonskrav skal sikre at leverandørene har tilstrekkelig evne og kapasitet til å oppfylle kontraktsforpliktelsene, men det opp til oppdragsgiver om det skal stilles kvalifikasjonskrav. Av hensyn til EØS-avtalen kan ikke stat og kommune eksempelvis kreve at tjenesteleverandøren har Sentral godkjenning e.l. særnorske ordninger. Tolkningen av anskaffelsesforskriften i Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA) gir altså oppdragsgiver stor frihet med hensyn til hvilke kvalifikasjonskrav som kan stilles. Det følger av dette at en oppdragsgiver ikke har plikt til å stille opp kvalifikasjonskrav om at de lovpålagte krav som måtte følge av en leveranse, følges. Dette betyr i klartekst at enhver klage til KOFA om at det ikke fins lovgrunnlag til å sette FOA over alle andre lover og forskrifter, ikke vil bli tatt til følge av KOFA. Dette er problematisk siden vi har hierarki i Norge, som illustrert med figur under:
Øverst i hierarkiet av lover, er det bare Grunnloven. De andre lovene er sidestilt1 og det samme gjelder forskrifter. Det påhviler derfor tiltakshaver et stort ansvar om de vil sette opp kompetansekrav basert på lov og forskrift, da firma som oppfyller lov og forskrift ikke kan regne med å bli behandlet annerledes enn de firma som ikke oppfyller lov og forskrift av det offentlige. Inntil dette blir rettet, må da firma vurdere om de ønsker å bruke tid og ressurser på anbud der det ikke stilles krav til kompetanse etter gjeldene lover og forskrifter.
